Det hele begynte etter at jeg fant min bror død på hans kjøkkengulv 9 mars 2006. Det var et mareritt, jeg hadde heldigvis en venninne med meg, så var det jo ikke så ille, men jeg skal si deg det var ille nok. Jeg kan huske jeg gikk bort til han og brukte 2 fingre og prikket borti kroppen hans og der var ingen reaksjon. Min venninne sto rett bak meg og sa at han var død. DØD, hjelp, jeg kunne ikke tro det... Min trøsteskulder var borte, min søte storebror var ikke her lenger, han ville ikke lenger knipse med 2 fingre samtidig eller se på musikkprogrammer sammen med meg og småsynge... Savner han så forferdelig mye...
Han var en stor mann, det skal sies. Han brukte tabletter for hjertet, han hadde et voksende hjerte. Hadde nok sikkert også noe for kolesterolet, tror jeg da... Uten at vi i familien visste noe, hadde han også diabetes, uten behandling. Så legen fortalte meg at min bror visste at det ville ende på den måten. Legen fortalte meg at min bror helt garantert hadde kraftige smerter og ikke døde på en god måte om jeg kan ordlegge meg på den måten. Vi fant ut at han hadde ligget der siden 6 mars. Uff, det gjør selvfølgelig vondt å skrive om det nå, så tårene triller litt, men føler jeg må fortelle grunnen til hvorfor angsten kom... Jeg og min mor er de eneste tilbake av denne delen av familien. Min bror hadde 3 halvsøsken og jeg har 2 halvsøsken, men ingen av de hadde noe med dette å gjøre. Hans halvsøsken kom selvfølgelig til minnestunden, men mine halvbrødre hadde ikke noe med dette å gjøre. Det var bare meg og min avdøde bror som er barn av min mor, nå blir det nok sikkert litt surr her, men min far har 2 barn fra før og min bror's far fikk 3 barn etter at han fikk min storebror som var 14 år eldre enn meg og i dag er jeg 33 år.
Siden min mor ikke er så sterk, så var det naturlig for meg å fikse alt ang. minnestunden og det var veldig hardt for meg, uten at jeg visste det. En kveld ringte min far og han er ekspert i å såre meg eller gjøre meg sint, kall det hva du vil, men det var dråpen eller utslaget. Etter telefonsamtalen la jeg meg ned i soffan og skulle slappe av etter samtalen... Da skjedde det: 3 ganger HJERTEBANKEN og jeg hadde aldri opplevd dette før. Jeg ble livredd, tenkte: "Nå dør jeg". Den natten sov jeg kun 2 timer, jeg var så nærvøs at det ikke var så merkelig at jeg ikke klarte å sove lenger, men jeg var helt sikker på at nå var livet over og nå skulle jeg ikke lenger få lov til å ta del i denne verden...
Dagen etter dro mamma med meg til legen, jeg var jo redd for å røre på meg, men det gikk jo greit da, å gå til legen altså... Legen skrev bloftrykkstabletter ut til meg, jeg hadde for høyt blodtrykk. Men så er det jo sånn at når man først har opplevd hjertebanken en gang, så er det jo lett å få det igjen, og jeg har jo hatt det utallige ganger siden den gang og alltid føler jeg at jeg ender i "det sorte hull" som er glatt og ikke lett å komme opp av igjen... Det blir lett en ond sirkel.
Det er også forskjell på hjertebanken for meg: Jeg kan få den som sier at nå har jeg sitti for lenge stille, nå skal jeg ut å røre på meg, den er ikke så ille igjen. Så har jeg den typen som jeg selv har valgt at kalle for hjerteflimmer, det er skikkelig ubehagelig, som om hjertet er vibrerer og sier drrrrr drrrr drrr, da blir jeg skikkelig varm i kroppen og som et resultat må jeg alltid på toalettet.. Det blir vel et slags trykk på en eller annen måte, jeg vet ikke, men det er det som skjer.
Så har vi den som bare er helt vanlig, men jeg legger merke til den, altså om den slår 1 slag for mye eller hopper over et slag, det kan jeg ikke finne ut av, men jeg kaller det iallefall for hjertebanken. Jeg hater hjertebanken... For meg virker det alltid som at hjertebanken er det som kommer først, deretter angsten, men nå har legen fortalt meg at det er totalt feil. Hjertebanken kan komme hvis man allerede har angst eller har vært fysisk aktiv da...
Min venninne fødte en datter på søndag 12 oktober, og nå har jeg funnet ut at jeg er sjalu på henne... Hun har nå fått ”min” drøm i oppfyllelse. Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 16 år, men klarer ikke å lage barn selv. Jeg har nå hjelp fra en lege, men må gå ned til 76 kilo og det er vanskelig, jeg gikk heller litt opp, så veier nå ca. 82 kilo. Pga sjalusien, så fikk jeg jo selvfølgelig hjertebanken og i tillegg fikk jeg den der hjerteflimmer i dag tidlig. (17 oktober 2008). Jeg satt helt stille foran data'n og koste meg, så det var ingen negative tanker da, men jeg har jo hele tiden tenkt på min venninne som har fått en datter og det kan jo være at det er nok for meg...
Jeg har 2 forskjellige tabletter for mitt blodtrykk og bruker ellers ikke noe fast mot angsten, bortsett fra en gummistrikk som konstant sitter på venstre håndledd. Dette fordi det hjelper meg til å fokusere på en annen smerte, fremfor den som holder til i brystet. Det har faktisk hjulpet meg, men det gjør veldig vondt å dra og slippe den så det smeller... Au au, men det hjelper altså.
Jeg har noen ganger havnet på legevakta og ved noen enkelte tilfeller, har jeg fått beroligende av legen... De har også skrevet ut Truxal til meg, og den har jeg kun brukt 1 gang, håper jeg slipper å bruke det igjen. Kroppen ble så tung... Trodde nesten ikke jeg kunne gå... Kjæresten måtte hjelpe meg ut til do, men det gikk altså å gå allikevel. Jeg skulle nok bare komme over de tanker om at kroppen ikke virket så godt, eller at musklene var så tunge...
Jeg ønsker å bli frisk, få barn, leve så lenge som overhodet mulig... Ja, det var litt om meg og min angst...
